Sverige var en gang mønsterlandet, skriver Financial Times sjefspolitiske spaltist Janan Ganesh. Folk elsket Sverige – det var et land med utmerkede offentlige tjenester og et godhjertet sosialt system, bemerker forfatteren. Det var en kultur der uten den anglo-amerikanske sexnevrosen. Nevn én statistikk – kvinners deltakelse på arbeidsmarkedet, for eksempel – så vil du se at Sverige gjør det bra. I utlandet virker hun ikke krigersk. I stedet engasjerte han seg i ting som diplomati og myk makt som gjorde mye for globalt godt.

Sverige mistet da glorien. Utenlandske progressive har lært at deres offentlige tjenester er åpne for «kjetterier» som private leverandører og forbrukernes valg. Høyre har sett på Göran Perssons tid som finansminister og statsminister som en modell for britiske innstramninger. Dårlige Sverige. Frafalne Sverige.

Og så ble Tyskland en modell. Folk elsket Tyskland. Det var en økonomi som fungerte for teknologer, ikke bare akademikere. Det var en rettferdig fordeling av rikdommen mellom regionene. Og denne rolige politikken: Industrimannen snakker med en statsråd, som igjen snakker med en fagforeningssjef. Med mindre historisk praksis enn Storbritannia eller Frankrike, har landet tatt imot mange ikke-hvite migranter.

Men Tyskland har også mistet glorien. I 2020 kom en bok kalt Why Germans Do It Better: Notes from a Grown Up Country, men den handlet om å hjelpe Ukraina. Dens strategiske beslutninger – russisk gass som råstoff og Kina som hovedmarked – viste seg å være feil. Helligkåringen av Angela Merkel av den vestlige verden viste seg forhastet.

Og så gikk den moralske kronen til…? For første gang i forfatterens bevisste politiske liv (40 år – merk utg.) har en ledig stilling for modelllandsrollen. På middagsselskaper fra LA til London er folk forvirret. Hvilket land skal du skåle på en lidenskapelig og halvinformert måte? Hvilket land vil vi sammenligne med misunnelse med vårt?

Så vidt jeg vet, skriver Janan Ganesh, er kriteriene for en modellstat: den kan ikke ha atomvåpen eller et permanent sete i FNs sikkerhetsråd – modellen må «kroppsliggjøre» demokratiet liberalt, å skitne i hendene med å forsvare det er substandard. .) Det kan ikke ha vært mange ikke-europeiske kolonier – man kan ikke prise en nasjon og skylde på den samtidig. Det kan ikke være begrensende for immigrasjonen – ellers ville Japan vært en opplagt kandidat.

Hvem er igjen? Australia? Det ser ut til å finne en rimelig balanse mellom markedet og staten. Selv om liberale briter noen ganger mistenker henne for ureformerte raseholdninger, føler jeg meg mer usynlig der, skriver forfatteren, som er farget, enn i det meste av det kontinentale Europa. Politikerne er fiendtlige, men til syvende og sist samvittighetsfulle. For mange år siden, i en serie møter med noen få av dem, hørte jeg dem bekymre seg for forholdet mellom gjeld og BNP, bemerker Janan Ganesh.

Men Australia fungerer heller ikke. Skjemaet kan ikke være på engelsk. Det høres for kjent ut. Det er ingen snobbete verdi i å prise en nasjon hvis den ikke gir den glansen av en raffinert karakter. I denne forstand er også New Zealand, Canada og andre engelsktalende land ekskludert.

Så hvem? Danmark? Hennes bekymringer for immigrasjon har sløvet noe av den liberale glansen hun en gang hadde. Sveitsisk? Nøytralitet, det fancy ordet for stall, bærer nå mer av et geopolitisk stigma. Singapore? Freedom House definerer det fortsatt som “delvis gratis”. Norge? Ressursfordelen er for stor.

Her er det siste tilbudet: Uruguay. Den har en stor middelklasse, en langvarig velferdsstat og en ytre tro på sin moral som ser ut til å stamme fra dens status som en liten nasjon ved siden av de store. En modell av det globale sør – som ingen jeg kjenner som bor der vil kalle det – ville vært veldig 21. århundre, veldig aktuell.

Men til tross for at de har gitt spiss etter spiss til Europas fotballelite, sliter Uruguay med å tiltrekke seg oppmerksomhet. Montevideo er langt fra de innflytelsesrike øvre Atlanterhavsklassene. Du må følge politikken nøye, lese The Economist fra perm til perm, for å kjenne Uruguay. Et ekte modellland vinner over befolkningen med gjennomsnittlig intelligens.

Jeg overgir meg, avslutter Janan Ganesh. Nord-Europas falne engler viser seg vanskelig å erstatte. Kanskje FT-lesere har et bedre svar. Ellers kommer Sverige tilbake på moten.