Jobb av Rosario Ligammari 4. oktober 2019
Katastrofefilmer som kommer ut av Norge er ikke vanlig på kino. Ved å regissere Bølgen i 2012 markerte nordmannen Roar Uthaug seg i sjangeren med glans. Med The Quake finner John Andreas Andersen det samme laget for enda mer skuespill og adrenalin.
Norge, liten filmproduksjon
Sammenlignet med dansk kino (som teller blant regissørene Lars Von Trier eller Nicolas Winding Refn) eller svensk (landet tilIngmar Bergman), norske produksjoner er lite kjent. Og med god grunn slippes det bare rundt tjue filmer i året i landet. Når det gjelder representasjon er det fortsatt noen unntak: de siste årene har filmer som f.eks Oslo 31. august (Joachim Trier, 2011) tilpasset fra Le Feu Follet av Pierre Drieu la Rochelle (1931) eller, i tråd med isbre nordiske thrillere, en spillefilm som Avkjølt (Hans Petter Moland, 2014). Videre er Norge hovedsakelig spesialisert på dokumentarer og barnefilmer.
Naturligvis ser ikke katastrofefilmer ut til å være en del av landets spesialitet, når i alle fall sjangeren hovedsakelig er en spesifisitet som kommer fra USA.
Katastrofefilmer, spesielt amerikanske storfilmer
Kommer fra Sør-Korea, Host av Bong Joon-Ho (2006) var halvveis mellom naturalistisk drama, fantasy og katastrofefilm for sin “Godzilla” side (den fysiske likheten med monsteret); kan vi også nevne Pandora (Park Jung-woo2016) eller Siste tog til Busan (Yeon Sang-ho2016). Frankrike har også prøvd seg på katastrofekino men ved å produsere hybridfilmer som f.eks Verdens siste dager (Larrieu-brødrene2009) eller til og med Fighterne (Thomas Cailley); Selv om de ikke representerer sjangeren, har de sin “apokalyptiske” atmosfære til felles.
Likevel er – og forblir – katastrofekino veldig amerikansk, selv om en av dens mest berømte representanter, Roland Emmerich (Dagen etter utgivelsen i 2004, 2012 utgitt i 2009) er tysk – filmene hans forblir amerikanske produksjoner. Poseidon-eventyret (Ronald Neame, 1973) til Jordskjelv (Mark Robson, 1974), klassikerne fra katastrofekino på 70-tallet kommer fra USA. Michael Bay, eksplosjonsspesialisten, laget sitt verdens undergang (1998). Titanic (James Cameron, 1998) kan også være inkludert i listen.
Utgitt i 2012, en stor katastrofefilm, Det umuligeble overlatt til en spansk regissør, Juan Antonio Bayona. Men igjen, dette er en amerikansk samproduksjon. Så, en nordisk katastrofefilm? Umulig er ikke norsk.
Norge prøver seg på katastrofekino
At Norge har tatt over katastrofefilmsjangeren er uventet. Uten å lage et ordspill med filmen av Roar Uthaug (Bølgen2016), kan vi knapt snakke om en “bølge” av sjangeren som kommer fra skandinaviske land. After The Wave derfor, Skjelvetdenne gangen produsert av John Andreas Andersentar de samme skuespillerne og starter på nytt, med ikke lenger en bølge, men et jordskjelv som rammer Oslo.
Dens særegenhet – for ikke å si dens eksotisme – ligger nettopp i det å finne seg selv i denne settingen. Og når noen sier at spesialeffektene er «amerikansk stil», må det selvsagt tas som et kompliment, men det som er mer er omsorgen for estetikken og iscenesettelsen som skinner på alle plan. Vi glemmer da sammenligningene med USA for ikke å se en spillefilm av katastrofetypen fra Norge, men en god spennende film, punktum.
