Petko Slavov ble født i 1970 i Kazanlak. Musikk er hans yrke og lidenskap. I 14 år var han i gruppen til BNT for showet “Nattfugler”. Sammen med broren Nikolay har de en duett – Airbag. Til forskjellige tider var han med gruppene “Ostava” og “Bluba Lou”. I mange år spilte han i utlandet – Norge, Sverige, Danmark, Latvia, Estland og Island. Han har også en suksessfull solokarriere, og ga ut sitt andre album «The End of Utopia» i midten av september, som er å finne på alle strømmeplattformer.

Han deltar aktivt i prosjektet “Live on the Red Sofa”, og i 2020 utgis hans første roman “Til tross for kjærlighet”.

1. Samtale i en hytte

“Ah, er du musiker? Jeg spiller også. Jeg kjøpte en Korg mini-arrangør, jeg hadde den største modellen, men den passet ikke i bagasjerommet, og da vi reiste på landsbygda, måtte jeg gi barn i ryggen, for å holde den på fanget. Jeg er fra nordvest-Bulgaria, fra Vidin, men jeg liker thrakisk og straljansk musikk. Jeg forteller deg, når jeg hører den, har jeg lyst til å gråte. Neste uke, Jeg skal i et bryllup, Petar Ralchev skal spille, men ikke med orkesteret hans, en gjestemusiker, bare fordi han skal stå på scenen i to timer, men han vil røre 4000. Han må være 60, 65 allerede, men hvordan spiller han! Han, Ibryama, Neshko Neshev og Angel Malakov er de store spillerne. Jeg ser på de nye bandene i bryllup, de sikler mye – “Rico Band”, “Crystals”, disse , de tar de 4-5 tusen og legg deg på mikrofonen min Hvis du har et bryllup, barnedåp, skaff deg et medium orkester for 2000-2500 vil de sprekke å spille og vil ikke bli verre. Hei, jeg hørte live forrige uke på en sangerinne – Tanya Marinova, hun er både pen og synger fantastisk. Kjenner du Nadka Karadjova – det er som om hun stjal stemmen. Jeg spiller en gang i måneden, i en time, en og en halv time, noen ganger mindre. Jeg har et kabinett til 200 BGN, jeg vet ikke engang merket, en jack, jeg slår på synthen og hva mer trenger en person?! Vi pleide å komme sammen med venner – den ene på trekkspill, den andre på klarinett, sånn for konjakk, men nå har jeg sluttet å drikke. Den med klarinett er fra Kotel, de er født med instrumentet i munnen, fem år gamle kan de ikke snakke, men de spiller allerede. Jeg så nylig en video på røret fra i fjor da flommen vasket dem bort. En manns hus har kollapset, han står ved siden av og ser på og spiller klarinett… Kom igjen, du skylder meg 13.50, ikke glem gitaren, en musiker uten gitar er ingenting . Det var hyggelig!”

2. Erotisk manga i Finland

Songkick er en telefonapplikasjon som, ved å spesifisere din plassering, umiddelbart tilbyr et program med kommende konserter i den respektive byen. Jeg ringer TURKU og klubbnavnet KLUBI vises. Genialt! Hvorfor jeg var i Åbo er en annen sak, for en annen historie. Jeg liker å henge i fremmede byer. Følelsen av å oppdage noe nytt, bestemme seg for å gå nedover denne gaten og ikke den andre, vite at du ikke vil møte et eneste kjent ansikt, er definitivt noe å oppleve hvis du er en slik person. Buss, billett til 2,50 euro, stopp i sentrum og derfra begynner mitt spill med “oppdag deg selv”. Det første som fanget mitt øye var Cosmic Comedy Coffee-inskripsjonen. Jeg så inn og så folk sitte en etter en ved et bord og leste veldig nøye det som så ut til å være gamle blader. En DJ-pult i den ene enden av rommet, gamle bord, stoler og en bærbar PC på hvert av bordene. Jeg gikk inn og satte kursen mot baren. På vei dit kunne jeg ikke unngå å legge merke til det store utvalget av øl og cider i kjøleskapene bak ekspeditøren. De eneste merkene jeg kjente var Magners og Summersby. Jeg bestilte Magners og gikk til det eneste tomme bordet. Jeg drakk i stillhet og så meg i hemmelighet rundt. Alle bortsett fra meg så på lesingen deres foran dem, og bare myk musikk brøt stillheten. Kvinnen bak baren tørket sakte et glass og nynnet lavt for seg selv. Da jeg så bort fra henne, ble jeg truffet av bunken med ID-er og alle mulige andre personlige dokumenter på et lite bord bak baren. Rart, det var noe her.

Navnet på kafeen var skrevet med store bokstaver rett på vinduet ved siden av meg. Kosmisk komediekafé. Slippene som lå på bordene informerte om at hver onsdag og lørdag ble lokalet en scene for “stand-up” komikere – jeg antok at det forklarte navnet på lokalet. OK, så langt så bra, men hva leste alle så nøye? ! Tankene mine drev til festen og bandene jeg skulle se på klubber med rare navn. I samme applikasjon på telefonen min var det litt info for hver av gruppene. Den første, journalist, ble definert som de finske arktiske apene, og den andre – Jerry Lindqvist, ble sammenlignet med Ryan Adams. En av kundene rørte på seg, reiste seg fra setet og stilte seg opp ved disken på venstre side av baren. Magasiner ble arrangert der, i ca 7-8 rader. Mannen la sakte fra seg og tok opp en annen. Så satte han seg forsiktig og like stille tilbake i setet og sa fraværende.

Fra setet mitt kunne jeg se at magasinene på hyllen var veldig gamle og hadde gulnet omslag. Jeg hadde gått tom for cider og tørsten vokste med nysgjerrigheten min. Jeg reiste meg og gikk til baren, jeg likte en flaske merket Black Dragon – en walisisk cider med 8 % alkohol. Jeg hadde ikke tenkt å gå tilbake til bordet mitt før jeg løste mysteriet med de gamle bladene og hva i helvete alle de finske gjøkklokkene leste. Jeg lente meg over til kvinnen bak baren, og nynnet på hver stavelse spurte jeg: “Kan jeg få et blad?” Hun nikket bare godkjennende og rakte ut hånden til ham utålmodig. Jeg så spørrende på henne: Hvor mye?, for jeg fikk på ingen måte betalt for gammelt skrot. Hun, allerede lei av uopplyste turister, pekte på inskripsjonen: “Erotisk manga bare mot et identitetskort”. «Finnsk pervers» tenkte jeg for meg selv og satte meg ned for å gjøre ferdig min walisiske cider og løp til klubben for å høre på litt skandinavisk rock.

3. Helt til verdens ende

Jeg våknet og skjønte at jeg hadde brukket kragebeinet og snakket norsk. De fire hvite veggene bekreftet for meg at jeg var på sykehus, og det faktum at jeg kunne forstå en samtale mellom to skandinaver om ulempene ved å være over 60 overrasket meg mildt sagt. Det var skummelt at jeg ikke bare kunne det nordlige språket, men til og med skilte dens vestlige dialekt fra dens sørlige dialekt. På toppen av det hele hadde jeg en melodi i hodet og ordene stilte seg opp av seg selv, og la opp til en grei poplåt. Bare jeg kjente den kreative krisen jeg var i og hvordan ord aldri kommer lett. Nå ble de skjenket og ordnet i ord med mindre innsats enn det tok meg å drikke favorittcappuccinoen min om morgenen. Men alt er i orden. Jeg skal prøve å spole tilbake båndet og spore hva som skjedde med meg og hvorfor jeg ligger på dette ellers så luksuriøse sykehuset. Gradvis begynner jeg å huske og ting faller på plass, stiller opp som et gjennomsnittlig puslespill på 3000 brikker.

Jeg står i lobbyen på et hotell i Sør-Norge, hvor jeg jobber som en engasjert musiker. Jeg ser på Tour de France-finalen. Kameraet gir noen ganger Triumfbuen, hvor alt vil ende. Jeg forstår ikke denne sporten, sykling. Mye tråkk for ingenting. Er de minst like godt betalt som for eksempel tennisspillere?! Ellers, hvorfor all innsatsen? ! Og det er farlig, jeg så en kjedekatastrofe – en falt, og etter ham tjue til på ham. I dette øyeblikk kommer Alan ut av kjøkkenet og vinker. Han forteller meg at han fikk vite om eksistensen av et sted som hadde det merkelige navnet “End of the World” og spør meg om jeg vil dra dit med ham for å sykle. “Vel, la oss hoppe inn! Og så drikk flasken med Moët Chandon vi kjøpte her om dagen,” sa jeg til ham. “OK!” – svarer vennen min.

Jeg tror Alan sykler fordi han vil tømme hodet og jobbe på kjøkkenet hele dagen. Alan er 33 år gammel, en fransk kokk. Engelsken hans er som enhver franskmanns, med mange uttalte “r” og ingen tid brukt. Han hevder at de to månedene med arbeid i Norge gir ham frihet for de resterende ti av året, hvor han prøver å finne opp seg selv på nytt. Han kjøpte et lite hus i Nepal og bodde i et telt. Gal at Alan spør du meg, men la meg ikke gå bort. Jeg sykler av mye mer pragmatiske grunner. Jeg vil forsørge meg selv fordi jeg fortsatt jobber som musiker, så det er lurt å se presentabel ut, eller i det minste en aldrende rock ‘n’ roll, for å fortsette å bli ansatt. Men tilbake til historien. Vi syklet med denne rare karen Alan en stund på hovedveien og like etter så jeg skiltet som sa “End of the world – 10km”. Et interessant navn på en turistattraksjon, men kanskje det er derfor den er så populær.

«Vent, vent, «End of the World», men er ikke det en god tittel på en sang?!», tenkte jeg for meg selv mens jeg tråkket. Venstre fot presser – knase, bruker momentum, så presser høyre fot – knase. Det er en fin rytme for en sang, thum-dudum thum-tudum. “I walked to the end of the world, many times a day”… det er en perfekt start på et vers, det ville blitt en flott sang – jeg kan ikke slutte å tenke! Jeg var så glad for at musen endelig hadde kommet på besøk til meg at jeg entusiastisk reiste meg på pedalene på sykkelen. Det var lyden av et kjede som knakk, jeg kjente hele kroppen min vippe fremover. Jeg falt, sykkelen skilte seg fra meg og jeg fortsatte dykket til asfalten alene. Allerede halvt bevisst følte jeg at jeg lå i veikanten. Høyre hånd, følelsesløs først, kjente smerten bevege seg fra fingrene til skulderen. Alan hjelper meg med å reise meg og setter meg i bilen sin, vi leter etter et sykehus, det viser seg vanskelig, det er søndag, jeg hørte den dempet stemmen hans forklare meg tilstanden min på fransk og engelsk. Jeg hjelper meg selv med venstre hånd for å justere høyre slik at den hviler på kneet.

“Ah, sangen, jeg håper den fortsatt er i hodet mitt når jeg våkner! Jeg håper den startet så bra, kanskje den blir en hit. Min første hit. Og jeg Jeg har alltid ønsket å være en one-hit wonder trodde jeg til meg selv Og så besvimte jeg, våknet jeg og etter å ha hørt de to nordmennene si at det fortsatt er godt å sove fra 14 til 16 fra hjertet, begynte ordene å komme veldig lett: “Jeg har tenkt på denne sangen i mange år. , men tekstene kommer aldri lett. Jeg har gått til verdens ende og tilbake, flere ganger om dagen, og du ler fortsatt av alt jeg sier eller kysser meg for å holde kjeft.” Sangen var i hodet mitt nå med en oppfølger, og nesten ferdig Jeg hadde tenkt å kalle den “Until the End of the World”, og jeg skulle håpe å få den på hitprogrammene på musikk-TV.