Presidenten for EU-kommisjonen (EC), Ursula von der Leyen, sender klare signaler med programmet for sin transatlantiske reise. Tirsdag diskuterte hun sikkerhetspolitikk med den kanadiske statsministeren Justin Trudeau før hun besøkte et gjenvinningsanlegg for litiumbatterier. I Washington vil samtalene med USAs president Joe Biden på fredag ​​fokusere på temaer inkludert krigen i Ukraina og samarbeid for å sikre forsyningskjeder for grønn teknologi.

Agendaen viser at innkjøp av kritiske råvarer og sikring av forsyningskjeder for nøkkelnæringer nå er like høyt prioritert som nasjonalt forsvar. For dette formål opprettes flere og flere partnerskap, ved siden av tradisjonelle militære allianser.

Spesielt etter Russlands angrep på Ukraina, frysingen av gassforsyningen, samt sanksjoner mot den russiske oljesektoren, har den sentrale betydningen av råvaresikkerhet blitt tydelig, sier Fatih Birol, sjef for Det internasjonale energibyrået (IEA), Handelsblatt. “Den nåværende situasjonen viser at energisystemer står overfor betydelige risikoer hvis de stoler for sterkt på én enkelt leverandør av viktige råvarer.”

Birol advarer om at metallene som er nødvendige for energiomstillingen i fremtiden også kan tjene som en hevelse: “I dag er det olje og gass, i morgen kan det være noe annet, for eksempel litium”, spesifiserer han. Regjeringer må handle nå for å sikre energisikkerhet, advarer han.

Faktisk jobber Europa, Japan, Canada og USA hardt for å redefinere mineralene som er essensielle for dem. Nøkkelspørsmålet er hvordan man kan sikre bearbeidede varer med G7 industrialiserte land og deres partnere og hvor strategiske reserver vil være fornuftige, sa Dalip Singh, sjeføkonom i kapitalforvalter PGIM Fixed Income. Birol tar også til orde for opprettelsen av strategiske reserver.

Tradisjonelle partnerskap gir fordeler

Det er ingen tilfeldighet at Europa inngår strategiske partnerskap med land som kontinentet også er en militær alliert med, sier Singh. “I sin fulle form gir disse avtalene fordeler som ligner på en tariffavtale.”

Flere og flere ledere begynner å innse dette – tilførsel av ren energi og essensielle mineraler er ikke bare et økonomisk imperativ, men også et nasjonalt sikkerhetsimperativ.

Gitt den nasjonale sikkerhetsrisikoen for mange industrialiserte nasjoner fra et kutt i forsyningen av råvarer, kan råvaregründer Michael Wurmser, grunnlegger og co-CEO i Norge Mining, til og med forestille seg at Vesten oppretter en slags defensiv allianse for kjeden på forsyningen. av råvarer: “Jeg forventer at noe som NATO blir skapt for mineraler og råvarer.”

Wurmser viste til de multilaterale Mineral Security Partnership-initiativene (MSP) som ble lansert i fjor av USA og mange partnerland, inkludert EU, Norge, Japan, Korea, men også rike land på ressurser som Argentina, Brasil og Den demokratiske republikken Kongo.

Et geopolitisk kappløp for Afrika

Utviklingen har implikasjoner for råvareselskaper. Entreprenøren Wurmser håper for eksempel å tjene på en slik allianse av råvarer. Norge Mining har ifølge egne opplysninger oppdaget en av de største fosfatforekomstene i verden i Sør-Norge.

I tillegg til volumet på minst 70 milliarder tonn fosfatmalm, har selskapet oppdaget betydelige mengder vanadium og titan i regionen. “En slik kritisk mineralforekomst – midt i Europa – er ikke lenger bare et gruveprosjekt,” sier Wurmser. — Det er en geopolitisk seier. Som et resultat, sier han, i tillegg til den norske regjeringen og EU som nylig har gitt løfter om å finansiere gruveprosjektet hans.

Selv om Australia, Canada eller Norge er blant de privilegerte partnerne til EU, kan råvareforsyningen bare sikres av vennlige industriland. Singh fra PGIM Fixed Income bemerker: “Det er geopolitisk konkurranse om kritiske mineraler og den sentrale arenaen for denne konkurransen er Afrika sør for Sahara.

Vesten henger etter i arbeidet med å beile ressursrike afrikanske nasjoner, sier han. Dette vises spesielt av eksemplet med Den demokratiske republikken Kongo, som er den største produsenten av koboltmetall til batterier. “Kina har allerede sikret de fleste av gruverettighetene i landet, ofte med svært forskjellige miljø- og arbeidsstandarder enn det vi trenger,” sier Singh. Kina har dessuten enorm markedsmakt i industriell foredling av mange viktige råvarer.

I følge IEA-data hadde Kina i 2019 for eksempel mer enn 80 % av verdens kapasitet til å foredle sjeldne jordartsmetaller, for eksempel nødvendig for å bygge vindparker. For litium- og koboltbatterimetaller hadde Beijing omtrent 60 % markedsandel innen industriell prosessering.

Derfor advarer IEA-sjef Birol: «Den høye geografiske konsentrasjonen av mange gruve- og produksjonssteder er bekymringsfull, da det betyr at fysiske forstyrrelser, handelsrestriksjoner, tekniske feil eller andre geopolitiske hendelser i et viktig produserende land raskt kan påvirke globale forsyninger og priser. ”

IEA støtter strategiske metallreserver

Birols institusjon kan spille en større rolle i å forhindre slike løpende prisøkninger, sier eksperter. Krigen i Ukraina kan igjen tjene som modell. Faktisk koordinerer IEA også strategiske oljereserver for OECD-land. Frigjøringen av strategiske reserver bidro til å bremse økningen i oljeprisen i mars 2022.

Økonom Singh sier: “Du kan tenke nytt om arbeidet til IEA og utvide mandatet langt utover fossilt brensel.” Den Paris-baserte institusjonen kan for eksempel få i oppgave å skape strategiske reserver for andre råvarer, slik Kina allerede gjør med for eksempel kobber. Singh er overbevist om dette: «Hvis Vesten skulle danne en handelsallianse lik NATO, ville IEA vært det logiske valget av institusjon.

IEA-sjef Birol mener også at strategiske reserver for kritiske råvarer gir mening i prinsippet: «Det kan være nyttig for enkelte land å opprette frivillige strategiske reserver, spesielt for visse kritiske mineraler som er sterkt konsentrert blant et lite antall leverandører».

På spørsmål om IEA i fremtiden kan opprette slike reserver på vegne av utviklede land, svarte ikke Birol presist: «Uansett de endelige ordningene, er IEA godt posisjonert til å koordinere innsatsen og er klar til å bidra med sin ekspertise.

Det er usikkert om Vesten vil opprette en vareunion etter modell av IEAs globale oljesikkerhetssystem. Men én ting er klart, og ikke bare etter von der Leyens transatlantiske reise: Spørsmålet om råvaresikkerhet har nådd det høyeste ledelsesnivået.